|
|
Etter våre begreper var nok Danmark-Norges penge- og myntsystem unødvendig komplisert.
I utgangspunktet var det ganske greit, Danmark, Norge og Schleswig-Holstein hadde en
felles valuta, Speciedaleren, verdt 28,893 gram sølv. Vekten tilsvarer omtrent en moderne
unse. Vi hadde altså en sølvmyntfot,
der papirpenger og kobbermynter egentlig bare var et bevis for at man på forlangende
kunne få utbetalt tilsvarende mye sølv. Hovedmyntene var laget av sølv, slik at pålydende
verdi tilsvarte metallverdien. F.eks. skulle 1 Speciedaler veie 28,893 gram osv., men vektene
ble justert etter metallets renhetsgrad.
1 Daler Species var lik 96 Skilling. Grunnen til at det var 96 og ikke 100 er den samme som for lengdemålene fot/tommer/linjer. 100 er delelig med 2,4,5,10,20,25 og 50 mens 96 er delelig med 2,3,4,6,8,12,16,24,32 og 48. Det siste ble ansett som lettere i praktisk bruk. Man handlet jo desuten gjerne i ikke-desimale enheter; dusin (12), snes (20), skokk (60), stort hundre (120), gross (144 = 12 dusin), kvartal (300= 1/4 stort tusen) og stort tusen (1200).
Men det var også andre myntenheter ute og gikk, først og fremst Mark og Ort. Ort betyr kvart, dvs. 1/4 Daler, og 1 Mark = 1/6 Daler. Dette er egentlig eldre myntenheter som fremdeles ble brukt. Selv om det ikke lenger ble laget Mark-mynter, så ble myntene med pålydende 1/6 Speciedaler omtalt som 'en Mark'. Dessuten var mange gamle mynter i omløp, og de kunne ha verdi i Ort, Mark osv. Faktisk var Mark-mynter preget under Christian IV (død 1648) fremdeles i bruk som gyldig betalingsmiddel!
| 1 Riksdaler Species | = | 4 Ort | = | 6 Mark | = | 96 Skilling |
| 1 Ort | = | 24 Skilling | ||||
| 1 Mark | = | 16 Skilling |
Samme pris kunne for eksempel oppgis som:
1 Daler 2 Mark og 3 Skilling,
1 Daler 1 Ort og 11 Skilling eller
1 Daler og 35 Skilling.
Under 15-, 16- og 1700-tallet ble det utgitt sølvmynter med verdi oppgitt i Kroner. Til tross for navnet har disse myntene ingenting med våre dagers kroner å gjøre. Kronene hadde nok gått litt av moten under Napoleonskrigene, i siste halvdel av 1700-tallet ble kronemynter bare slått en gang. I 1771 ble det laget 1/2 og 1 Kroner som en slags minnemynter i anledning Christian 7. sin 22-årsdag. Slike krone-mynter ble omtalt som 'grov kurant', og var i vanlig omløp godt ut på 1800-tallet. Verdien for en krone var 4 Mark.
1 Daler (Rd) 3 Ort (O) og 5 Skilling (Sk) + 2 Mark (M) og 13 Skilling, blir:
| 1 Rd 3 O 5 Sk | 96 + 3x24 + 5= | 173 Skilling | ||
| + | 2 M 13 Sk | -------> | 2x16 + 13= | 45 Skilling |
| = | 218 Skilling |
Omregnet tilbake skulle det bli: 2 Daler og 20 Skilling, evt. 2 Daler 1 Mark og 4 Skilling.
Det viktigste her er selvsagt å huske skillingverdiene 96-24-16, uten dem kommer vi ikke langt. Hvilke enheter man brukte i praksis var avhengig både av sedvane og av hvilke mynter man tilfeldigvis hadde i lommen. I offentlige og militære regnskaper ser man skjelden annet enn Riksdaler og Skilling. De andre levde nok mest 'på folkemunne'.
1 Speciedaler betyr egentlig '1 daler i ett stykke', jfr. engelsk 'specimen'. Speciepenger ble preget i sølv, og hadde bruksverdi lik pålydende. De ble utmyntet som 2, 1, 1/2, 1/3, 1/4, 1/5, 1/6, 1/12, 1/15, og 1/24 Speciedalere. Så lenge man brukte slike mynter ble det ikke beregnet oppgjeld.
For 'skillemynt' i Skilling-verdier var oppgjelden rundt 1800 fastsatt til 20%. Verdien av 96 Skilling i småmynt ble kaldt 1 Daler Kurant, eller en Kurantdaler.
Betalte man noe som kostet en Speciedaler med 'kurante penger' måtte man altså ut med 115.2 Skilling. Siden det ikke fantes mindre mynter enn 1/2 Skilling måtte man avrunde eller prute. Riktignok fantes det 'mellomleggsmynter' på 1/5 Speciedaler.
For å rydde opp i rotet forsøkte man stadig å gå over til Kurantdaler, men det slo aldri ann. Under Christian 7. ble det preget en mynt med verdi 1 Rigsdaler Courant, den såkalte 'Reisedaleren' fra Kronprins Frederiks besøk i Norge i 1788. På noen mynter ble verdien for enkelhets skyld oppgitt både i Species og Kurant. F.eks. 1/15 Species og 1/12 Courant.
Som sagt var mange svært gamle mynter i omløp, og disse hadde en pålydende verdi og en metallverdi som skjelden stemte overens. Metallgehalten og antall skillinger pr daler osv. endret seg flere ganger iløpet av unionstiden. Her var det også store muligheter for å beregne seg en smule oppgjeld.
Pengene ble laget på flere myntværk, men de viktigste var København i Danmark, Kongsberg i Norge og Altona i Holsten. Alle preget Danske Riksdalere men, med ulike motiver, tekster, riksvåpen osv. I teorien var de like mye verdt og skulle gå om hverandre, men dengang ei!
 |
 |
| 2 Skilling Preget på Kongsberg |
2 Skilling Preget i Kjøbenhavn |
Schleswig-Holsten hadde et noe avvikende myntsystem. De hadde også egne valører som Sechsling (1/6), Dreiling (1/3) osv. Dessuten hadde de en annen oppgjeld! Mynter på 1/12 Speciedaler hadde påskriften '5 SCHILLING SCHLESW.HOLST. COURANT'. 96/12 er 8. Avviket på 3 Skilling betyr en oppgjeld på 37.5%. Eller at 1 Speciedaler= 1 Daler Schlesw. Holst. Kurant + 36 Skilling.
| Pålydende | Metall | Verdi | Bruksområde |
| Albertsdaler | Sølv | ? | Handel i Baltikum |
| Piaster | Sølv | ? | Handel i orienten |
| Dukat | Gull | 1/4-10 Spd | ? |
| Kurantdukat | Gull | 12 mark | ? |
| Christian d'or | Gull | ? | Utenrikshandel |
Dansk-norske kolonier som Tranquebar kunne også prege mynter, Rupier ol., i den danske Kronens navn.
Men det er en annen historie.
Krigen med England førte til gjensidige handelsblokader 1807-14. Spesielt for Norge fikk dette dramatiske konsekvenser. England var vår viktigste utenlandske handelspartner og mange store handelshus levde så og si utelukkende av handel med england. Norge var ikke selvforsynt med mat, og vi var avhengige av kornimport fra Danmark. Engelske krigskip krysset i skagerak og brøt forbindelsen mellom Danmark og Norge. Blokaden var langt fra total, og intensiteten av den varierte veldig. Men uansett ble det fort knapphet på importvarer som korn og salt. Salt var helt nødvendig for å konservere matvarer, spesielt fisk. Flere ganger slo kornhøsten feil, og i 1812 ble det 'grønnår' i store deler av landet. Det vil si at kornet ikke rakk å bli modent før frosten kom.
Statens forhøyede utgifter og de økende prisene på mat og kolonialvarer førte til
pengemangel, og øket mynt og seddelproduksjon. Det ble fort mangel på myntmetall,
dvs. sølv og kobber, derfor begynte man å gi ut 'erstatningspenger'.
Flere faktorer bidro altså til inflasjonen, og myndighetenes tiltak bare forsterket krisen.
Selve myntsystemet viste seg å ha flere svakheter, ikke minst ble tradisjonen med oppgjeld et problem.
Allerede i 1808
begynte man å prege små 1 Skillinger i stedet for den gamle store typen. Se gammel og ny Skilling til høyre.
Hensikten var selvsagt å spare metall. Noen av de nye myntene ble preget av dårlig sølv, og demed
fikk små-skillingene oppnavnet 'Sildeflass'.
En Mark (1/6 RD), senere kaldt Offermarken, ble i 1808 preget av sølv fra en frivillig innsamling etter flåteranet. Den fikk sølvgehalten 'justert' fra 5,196 til 5,049 g rent sølv pga. inflasjonen.
Myndighetene satte igang en omfattende seddelproduksjon for å råde bot på pengemangelen. Fra før fantes det sedler i store valører, typisk 1-100 RD, men i 1809 tvang metallmangelen frem papirpenger som erstatning for kurantmynt også. De to sedlene til venstre har verdier på bare 8 og 24 Skilling.
I 1812 ble den gamle 1 Skillingen fra 1771 inndratt, og preget om til 12 Skillinger. Man resirkulerte altså kobbermynter og sendte dem ut igjen med 12 ganger høyere verdi. På noen eksemplarer synes det gamle preget fra 1771 gjennom det nye.
Effekten av den økonomiske politikken var nok ikke helt etter oppskriften. I seg selv er en sølvmyntfot ikke så dumt. Historien viser at prisen på edle metaller holder seg relativt stabil, selv i krisetider. Problemet er at man ikke kan utstede mer penger enn man har sølv til. Statens økede utgifter og prisstigningen førte til at man måtte lage sedler og mynter for langt større beløp enn sølvbeholdningen. Dermed ble papir- og kobberpengene i praksis devaluert i forhold til den gamle metallverdien.
En ting var selve prisstingningen pga, vareknapphet, i tillegg mistet betalingsmidlene troverdighet. Folk som var vant til å forholde seg til metallverdier var naturlig nok veldig skeptiske til de nye papirpengene. Det førte igjen til at mange hamstret gamle kurantmynter, og forsøkte å kvitte seg med papirlappene så fort som mulig. Hamstringen bidro igen til at det ble mangel på småpenger. Myndighetene, feks. Hæren, fikk store problemer med å betale ut mindre beløp til lønninger osv. De hadde råd, men fikk ikke vekset inn nok småpenger! Her var det grobunn for problemer med den tradisjonelle oppgjelden. I og med at det var presedens for å beregne seg et 'gebyr' for å veksle inn kurantmynt, ble det naturlig å justere størrelsen etter forholdene. Myndighetene hadde i utgangspunktet problemer med å regulere oppgjelden, og den synkende tiltroen til kuranten gjorde vondt verre. Krisen gjorde at oppgjelden vokste fra 20% i 1800 til 2000% i 1812! Da var 1 Riksdaler Species verdt 20 Daler Kurant. Men den enorme oppgjelden gjaldt først og fremst papirpenger.
Som om ikke det var nok med inflasjon, så forskjøv altså pengesystemets innbyrdes verdier seg. Prisene i Speciedaler steg, og de verdien til de vanligste og viktigste betalingsmidlene sank i forhold til Speciedaleren.
Tilslutt gikk staten Danmark-Norge konkurs i 1813!
Verdien av Skillingene ble også halvert, slik at:
| 1 Riksbankdaler | = | 6 Mark | = | 96 Skilling |
| 1 Mark | = | 16 Skilling |
Forholdet mellom Riksbankdaleren og Kuranten ble satt til 1 Riksbankdaler = 6 Daler Kurant. Den økonomiske krisen var langt i fra over, og seddelproduksjonen fortsatte. Riksbankdaleren ble defor også raskt devaluert i forhold til sølvverdien, men myndighetene klarte å stabilisere kursen rundt 375 RBD= 200 Daler sølv.
I tillegg til papirpenger begynte man å utstede Riksbanktegn, en slags erstatningsmynter i kobber. De har påskriften 'Riksbanktegn for' 6 eller 12 Skilling, og har forenklet preg sammenlignet med normale mynter.
Riksbanktegnene med '1813' og dansk riksvåpen på ble produsert helt frem til 1815! Det blir en definisjonssak hvorvidt dette var statlig falskmynteri eller ikke. Danskene hadde iallfall ingen interesse av å garantere verdien! Riksbankdalerene ble gitt ut som papirpenger, og var sterkt utsatt for inflasjon. Etter mye om og men bestemte Riksforsamlingen på Eidsvold seg for å garantere den devaluerte verdien: Pålydende 375 Riksbankdaler skulle ha verdi som 200 Riksdaler Sølvverdi.
Da Norges Bank ble opprettet innførte man en Speciedaler med samme sølvverdi som før krigen som myntfot. Men denne daleren ble definert lik 120 Skilling.
Bildene er hentet fra sidene over, og det med sedlene fra:
http://www.residence.dk/ , Steens residence.
Se også:
http://mynter.org/ , Rune's Ancient Coins Page.
